Rollen jeg fikk og tok

Det startet tidlig. Et behov for å bli sett. Ikke fordi jeg manglet anerkjennelse, men fordi det bodde en indre uro i meg. En drivkraft etter å bevise noe. Kanskje var det fordi forventningene hjemme alltid var tydelige: Gjør ditt beste. Ikke for å prestere, men fordi det er det rette å gjøre. Likevel: å alltid skulle yte sitt beste kan bli en stille byrde, spesielt for et barn som allerede kjenner på et sterkt ansvar. Det setter spor, på måter man ikke alltid ser før man ser seg selv i retrospekt. Og noen ganger er det nettopp i refleksjonen vi forstår hvilke roller vi har tatt, og hvorfor.

Jeg vet jeg ikke er alene. Mange vokser opp med en usynlig spenning mellom indre og ytre krav. Mellom behovet for trygghet og ønsket om frihet. Mellom det å bli sett og frykten for å bli feil. Dette spenningsfeltet er kjent i utviklingspsykologien som et grunnleggende dilemma i dannelsen av identitet: behovet for autonomi versus behovet for tilhørighet.

Jeg ble en som søkte bekreftelse. Som trivdes i læringens rom, men fryktet å lese høyt. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg var redd for å ikke mestre. Jeg har dysleksi. Det handler ikke bare om leseangst. Det handler om den eksistensielle frykten for å miste kontroll. Å bli vurdert. Avslørt. Mange kjenner igjen den følelsen, ikke bare i klasserommet, men i møter, på scenen, i samtaler der det å være feilbarlig føles truende. Så vi skjuler. Vi justerer. Vi øver oss på å være versjonen som tåler lys.

Jeg var også liten, fysisk sett. Og det ble sagt. Om og om igjen. «Du er liten.» Det kan høres uskyldig ut, men ordene ble som en slags etikett. Noen ganger med glimt i øyet, andre ganger som stikk. Ikke slag, men blikk. Ikke rop, men stillhet. Og akkurat den stillheten, når noen trekker seg unna, kan være det vondeste av alt. Det er det sårbare barnets speil, når fraværet av kontakt blir et tegn på utilstrekkelighet.

Mot slutten av barneskolen kom et mønster jeg senere skulle kjenne igjen i voksenlivet. Utfrysning. Uforutsigbarhet i relasjoner. Plutselige avvisninger. Og jeg fant en strategi: Jeg ble en sosial kamelon. Jeg lærte meg å lese rommet. Tilpasse meg. Gli inn. Være trygg. Være nyttig. Være likandes. Denne strategien beskrives ofte i selvutviklingsteori som «tilknytningsmønstre i sosiale settinger» – en ubevisst metode for å sikre tilhørighet, ofte på bekostning av egen identitet. Det er en overlevelsesstrategi. Og for mange av oss blir det en livsstrategi.

Jeg bygget mange relasjoner, men få røtter. Jeg hadde mange muligheter, men få faste holdepunkter. Og kanskje var det nettopp det som gjorde meg både sterk og litt rotløs. Jeg lærte å starte på nytt. Å finne nye rom. Å reise meg. Jeg utviklet en form for motstandsdyktighet som i dag blir verdsatt i arbeidslivet, men som sjelden snakkes om som det den er: en sørgelig nødvendig evne til å bære seg selv når ingen andre gjør det.

Internett ble et fristed. IRC og chattetjenester et sted der jeg kunne være meg selv – eller en annen versjon av meg selv. Der kunne jeg velge navnet, stemmen, historien. Der var jeg fri. Det ble en tidlig form for narrativ kontroll: Jeg kunne skape historien i stedet for å bære andres. Og det ga mestring. Der var det ingen blikk, ingen fysisk størrelse, ingen dysleksi. Bare ordene, og hvordan jeg valgte å bruke dem.

Etter hvert tok det fysiske uttrykket form. Jeg har alltid likt å leke med stil. Hår. Skjegg. Klær. Ikke som forkledning, men som en måte å si: «Dette er meg akkurat nå.» Det gir meg en form for kontroll, ja, men også frihet. Å kunne være i bevegelse. Å utforske identitet i det ytre, uten å måtte endre kjernen i det indre. Mange vil kanskje se det som overflatisk, men for meg handler det om dybde. Om eierskap til fortellingen. En slags estetisk autonomi.

Psykologen Carl Rogers snakker om «kongruens» – at det vi viser utad, stemmer med det vi kjenner på innsiden. For meg er nettopp dette kjernepunktet. Jeg er ikke ute etter å imponere, skjule eller tilpasse meg for å være populær. Jeg søker sammenheng. En indre og ytre balanse. En form for helhet som kanskje aldri blir komplett, men som kjennes hel nok til å bære videre.

Å være en kamelon handler ikke om å være falsk. Det kan tvert imot være en dypt menneskelig strategi for å klare seg. Å overleve. Og noen ganger: å finne frihet. Det er et rom mange kjenner seg igjen i – både de som bytter jobb ofte, skifter stil, eller tilpasser seg nye settinger på en måte som kan føles ekte der og da, men som også utfordrer kjernen. Brené Brown snakker om sårbarhet som styrke, og det er i dette rommet mellom fleksibilitet og ekthet at den styrken lever.

Jeg tror mange bærer på samme spenning: Ønsket om å bli sett, frykten for å bli avvist. Lysten på frihet, behovet for tilhørighet. Vi får roller. Vi tar roller. Og innimellom må vi stoppe opp og spørre oss selv: Er dette fortsatt meg? Eller bare en versjon jeg har blitt god til å spille? For noen kan det ta et helt liv å svare på det. For andre er svaret i stadig endring. Kanskje er det også greit.

Min vei har vært preget av mange skift. Men også av en stadig større trygghet i det å kunne være begge deler: fleksibel og forankret. Ærlig og i utvikling. Og kanskje det viktigste spørsmålet vi kan stille oss er ikke bare «hvem er jeg?» – men: «Hvem er jeg når ingen ser, og trives jeg der?» For i det rommet, der vi er alene med oss selv, ligger den egentlige formen for selvledelse. Og kanskje starten på noe nytt.