Hvordan kunstig intelligens og automatisering endrer samfunnet?

Vi jager vekst, effektivitet og innovasjon. Men hva skjer med det menneskelige i et samfunn som ledes av algoritmer og måles i profitt? Kanskje det er på tide å stoppe opp og stille et annet spørsmål: Hva vil vi egentlig bevare? Hva betyr det å være menneske i en verden hvor stadig mer styres av maskiner som aldri sover, aldri tviler og aldri stiller spørsmål ved målet?

Vi er ikke lenger i kontroll

AI, automatisering og datadrevne beslutninger har blitt normen. Det går fort, og vi liker å si at vi «henger med». Vi installerer ny programvare, tar i bruk smarte verktøy og automatiserer rutiner. Men sannheten er at teknologien ikke lenger bare er et verktøy – den har blitt en medspiller med egne regler. Og i noen tilfeller: en regissør. Det vi tidligere bestemte selv, avgjøres nå av algoritmer som vi knapt forstår, og enda sjeldnere stiller spørsmål ved.

Dette gjelder ikke bare arbeidslivet, hvor HR-systemer og AI-verktøy filtrerer CV-er og vurderer prestasjoner. Det gjelder også helsen din, når forsikringsselskapet bruker helse- og aktivitetsdata for å justere vilkår. Det gjelder dine sosiale relasjoner, hvor algoritmer styrer hva og hvem du ser i feeden. Og det gjelder mulighetene dine, enten du søker jobb, vil starte en bedrift, eller bare prøver å forstå nyhetsbildet.

Hvem får lån? Hvem blir invitert til intervju? Hvilke artikler blir fremhevet? Hva vi kaller «effektivisering» innebærer i praksis at vi gir fra oss mer og mer beslutningsmakt. Og vi klapper for det, fordi det sparer tid. Eller fordi vi ikke merker at det skjer. For det er ofte det som er mest skremmende: at overtakelsen ikke skjer med et brak, men i det stille. Ett klikk her, ett samtykke der. En ny policy vi ikke orket å lese. En anbefaling vi følger uten å tenke over hvor den kom fra.

Samtidig venner vi oss til det. Det nye normale er at vi lar mobilen ta beslutninger vi tidligere tok selv. Når skal vi sove? Hva skal vi spise? Hvem skal vi date? Hvilken vei bør vi kjøre til jobb? Alt føles praktisk. Men hvor går grensen mellom støtte og styring? Vi snakker fortsatt som om vi har kontroll. Men kanskje er det på tide å spørre: Hvem tar egentlig beslutningene nå? Og hvem bestemmer hva som er et «godt valg»?

Prisen vi betaler

Vi snakker ofte om teknologiens muligheter, men mindre om hva den koster. Ikke i penger, men i menneskelige verdier. Når optimalisering blir viktigere enn omsorg, og vekst trumfer ettertanke, står vi i fare for å miste mer enn vi vinner.

Personvernet er i praksis en saga blott. Vi aksepterer vilkår vi ikke leser. Vi deler bilder, helsedata og tanker med plattformer som ser alt, lagrer alt, og analyserer alt. Vi gjør det frivillig – fordi vi tror det gir oss noe tilbake. Men det vi mister, er kontrollen over hvem vi er, og hvordan vi blir sett.

Oppmerksomhetsøkonomien tømmer oss for tilstedeværelse. Vi er alltid på, alltid koblet til, men sjelden virkelig til stede. Tankene våre styres av varsler og mikrobelønninger. Og algoritmene kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. De vet når du er sårbar. Når du er sliten. Hva som får deg til å klikke, handle eller sveipe. Og de bruker det – ikke for å hjelpe deg, men for å tjene penger. Det er en usynlig manipulasjon vi sjelden merker, men som former valgene våre hver eneste dag.

Samtidig vokser det fram en stilltiende aksept for at dette er prisen vi må betale for å delta. At det er greit at barnas barndom dokumenteres av TikTok, eller at psykologen anbefaler pause fra sosiale medier – fordi appene er smartere enn vi klarer å stå imot. Men hva skjer med oss når vi normaliserer dette? Hvilken livskvalitet får vi igjen, hvis hele livet handler om å tilpasse oss systemer som ikke egentlig forstår oss – bare utnytter oss?

Det digitale klasseskillet vokser

Ikke alle får ta del i teknologiboomen. Mens noen blir rike på AI og data, faller andre utenfor. De som ikke har språket, utdanningen eller helsen som trengs for å delta, blir usynlige. Teknologien lover frihet, men leverer kontroll og ulikhet – hvis vi ikke styrer den klokt.

Det handler ikke bare om tilgang, men om makt. Hvem får utvikle? Hvem får eierskap? Og hvem bestemmer hva som er «effektivt nok»? Hvis svaret er én prosent av befolkningen, så bør vi stille flere spørsmål. For det handler ikke bare om teknologisk kapasitet, men om demokratisk kontroll. Når de store plattformene får styre både samtalen og infrastrukturen, står vi i fare for å undergrave det fellesskapet vi er helt avhengige av.

Samtidig øker avmakten hos mange. De som ikke mestrer det digitale, faller ikke bare utenfor – de mister stemmen. Offentlige tjenester digitaliseres. Søknader krever BankID og avanserte portaler. Samtaler flyttes til Slack, Zoom og Teams. Men hva med dem som aldri kom i gang, eller som ikke henger med? Risikoen er at vi bygger en ny type analfabetisme – der det ikke handler om bokstaver, men om digital forståelse. Og den er minst like ekskluderende.

Hva slags samfunn vil vi ha?

Dette handler ikke om teknologi versus menneske. Det handler om hvordan vi vil bruke den. Vil vi ha et samfunn hvor alt handler om vekst og fart, eller et samfunn der menneskelig verdi teller mer enn skjermtid, produktivitet og aksjekurs?

Vi trenger ikke bremse utviklingen, men vi må ta styringen tilbake. Det betyr å stille krav til de som bygger systemene. Det betyr å diskutere verdier, ikke bare funksjoner. Og det betyr å huske at teknologi aldri er nøytral. Den speiler intensjonene vi legger i den.

Et samfunn preget av klok bruk av teknologi krever at vi stiller ubehagelige spørsmål. Hvor mye data er det verdt å samle inn? Skal AI få lov til å avgjøre om du får helsehjelp, eller hvem som prioriteres først? Er det greit at barn får anbefalinger basert på kjønn, utseende og adferd før de er ti år gamle?

Teknologi er fantastisk. Den kan frigjøre tid, gi innsikt og skape nye løsninger på gamle problemer. Men det krever noe av oss. Det krever mot til å regulere. Mot til å bremse når det går for fort. Og kanskje aller mest: mot til å stå opp for det menneskelige, også når det ikke er effektivt.