Norgespris gir billig strøm og dyre konsekvenser

Regjeringen har foreslått en fastpris på strøm for husholdninger og fritidsboliger, kalt «Norgespris«, med en prislapp på 40 øre per kilowattime. Dette representerer en betydelig reduksjon i forhold til dagens markedspris, som i snitt har ligget betydelig høyere i de sørlige prisområdene de siste årene. Intensjonen er å gi forutsigbarhet og skjerme folk fra de store prissvingningene i strømmarkedet. Men bak det politisk fristende tiltaket skjuler det seg en rekke utfordringer som kan få store konsekvenser for energisystemet, næringslivet og energieffektivisering i Norge.

Politisk valgflesk, ikke en energipolitisk løsning

Norgespris kan se ut som en gavepakke til husholdningene, men det er vanskelig å se hvordan dette er god energipolitikk. Regjeringen har et behov for å vise handlekraft på et område der de har slitt politisk. De siste årene har strømpriser vært en kilde til frustrasjon, spesielt i sør, og for mange kan en fast pris på 40 øre virke som en trygg havn. Men tiltaket ignorerer de grunnleggende utfordringene i energimarkedet og kan i verste fall forverre situasjonen på lang sikt.

Strøm er en dynamisk vare som varierer med værforhold, etterspørsel og produksjon. Når staten griper inn med kunstig lave priser, fjernes det naturlige markedssignalet, altså mekanismen der prisvariasjoner styrer forbrukernes valg og investeringer i energisparing eller alternative energikilder. Høye priser oppmuntrer til energieffektivisering og investeringer i nye løsninger, mens kunstig lave priser reduserer disse insentivene. Politikken risikerer dermed å skape et system hvor energiforbruket øker, uten at produksjonen holder tritt. Dette vil kunne forsterke presset på strømnettet og føre til nye utfordringer for forsyningssikkerheten.

Null insentiv for energisparing

Strømprisen er en viktig driver for energieffektivisering. Husholdninger og bedrifter tilpasser seg prissignalene ved å bruke mindre strøm i perioder med høye priser og investere i enøk-tiltak som varmepumper, bedre isolasjon og smart teknologi.

Men hva skjer når strømmen blir «billig» uansett tidspunkt og forbruk? Norgespris vil fjerne insentivene for husholdninger til å redusere forbruket. «Personlig synes jeg 40øre kwh høres behagelig ut, da slipper jeg å bry meg. Kanskje jeg lar boblebadet stå på gjennom vinteren,» er første kommentar jeg finner i sosiale medier. Forbruket vil sannsynligvis øke, nettbelastningen vil bli større i perioder med høy etterspørsel, og behovet for nye, dyre investeringer i kraftnettet vil øke. Det betyr høyere nettleie og dyrere regninger på sikt.

I tillegg vil redusert energisparing føre til økt sløsing, noe som igjen kan forlenge behovet for å subsidiere strømforbruk i fremtiden. Dette skaper en ond sirkel der forbrukerne blir stadig mer avhengige av statlige tiltak for å håndtere energikostnadene. Med andre ord skaper Norgespris en kortsiktig lettelse som på lengre sikt kan gjøre strømregningen mer uforutsigbar og utfordrende.

Hva skjer med kraftmarkedet?

Norgespris kan også skape ubalanse i markedet. Strøm er en vare som må produseres i takt med etterspørselen, og prisene fungerer som en reguleringsmekanisme. Uten prissignaler vil mange bruke mer strøm samtidig, noe som kan føre til høyere topper i forbruket. De som ikke har fastpris, som næringslivet, vil da kunne oppleve enda høyere priser.

En slik ordning vil kreve statlige subsidier for å dekke differansen mellom spotprisen og fastprisen. Basert på dagens markedspriser og forbruksmønstre kan dette koste staten mellom 30 og 50 milliarder kroner årlig, avhengig av hvor mange som velger ordningen og hvordan energiprisene utvikler seg. Det betyr at staten (les: skattebetalerne) vil dekke regningen, og kostnaden kan fort nå flere titalls milliarder kroner.

Dette er penger som kunne vært brukt på utbygging av ny fornybar kraft eller energieffektiviseringstiltak, noe som ville gitt mer varige og bærekraftige løsninger for fremtidens energibehov. Til sammenligning forpliktet Enova seg i 2023 til prosjekter for 6,3 milliarder kroner – en sum som fremstår beskjeden i forhold til kostnadene ved denne fastprisordningen. Samtidig viser Enovas årsrapport at næringslivet mottok omtrent syv ganger mer støtte enn private, noe som understreker hvordan dagens subsidier allerede er skjevt fordelt.

Et annet viktig poeng er hvordan dette påvirker kraftprodusentene. Hvis strømmen selges til en kunstig lav pris, vil insentivene til å investere i ny produksjon reduseres. Dette kan på sikt føre til at Norge får et energiunderskudd som må dekkes med importert kraft – noe som vil være i direkte konflikt med målet om økt energiuavhengighet.

Bedrifter vil betale prisen

Når husholdninger får fastpris og skjermes fra markedsprisen, må noen andre ta støten. Det blir næringslivet.

Norske bedrifter konkurrerer allerede med høye strømpriser. Dersom husholdningene betaler mindre enn markedspris, må kraftselskapene kompensere for dette et annet sted, noe som kan bety høyere priser for industrien. I verste fall svekker dette norsk næringslivs konkurranseevne og fører til at produksjon flyttes ut av landet.

Industribedrifter som bruker mye energi, som aluminiumsverk og annen tungindustri, er allerede presset av økte strømpriser. For eksempel har Hydro Aluminium og Elkem rapportert om økte kostnader som påvirker deres konkurranseevne. Dette kan føre til nedskalering av produksjonen eller i verste fall flytting av arbeidsplasser til land med lavere energikostnader. Hvis disse bedriftene opplever at husholdningene får billig strøm mens de selv må betale markedspris eller høyere, kan vi se en økning i produksjon som flyttes til land med lavere energikostnader. Dette vil i sin tur føre til færre arbeidsplasser og svakere verdiskaping i Norge.

Målrettet støtte og energieffektivisering

Om regjeringen virkelig ønsker å hjelpe husholdninger med strømutgiftene, finnes det smartere måter å gjøre det på. En inntektsbasert støtteordning ville truffet de som trenger det mest, i stedet for å gi billig strøm til alle, også de som fint kunne betalt mer. Samtidig kunne man beholdt prissignalene som oppmuntrer til energisparing og investeringer i smart teknologi.

Enda viktigere er energieffektivisering. For eksempel har flere norske kommuner investert i energieffektive bygg med smarte styringssystemer som reduserer energiforbruket betraktelig. Prosjekter som rehabiliteringen av offentlige bygg i Oslo kommune har vist at det er mulig å kutte energibruken med opptil 50 % gjennom isolering, bedre ventilasjon og bruk av solceller. Lignende tiltak har også vært vellykket i Danmark, hvor energieffektiviseringstiltak i boligsektoren har ført til både lavere energikostnader og reduserte klimagassutslipp. Ved å bruke energi smartere kan vi redusere behovet for å produsere mer. Studier viser at Norge kan spare opptil 42 TWh årlig ved å satse på energieffektivisering av bygg, som i dag står for halvparten av landets strømforbruk. Dette tilsvarer forbruket til 2,5 millioner husstander. Investeringer i energieffektivisering gir langsiktig effekt, reduserer presset på strømnettet og minsker behovet for kostbare nettutbygginger.

Omfordeling av midler fra passiv strømstøtte til aktive energieffektiviseringstiltak vil gi bedre resultater. I stedet for å subsidiere forbruk, bør vi investere i teknologi som reduserer det. Dette kan inkludere støtteordninger for energieffektiviseringstiltak i eksisterende bygg, krav til smartere energistyring og insentiver for å bruke oppvarmingsløsninger som fjernvarme og varmepumper.

Vi trenger en helhetlig strategi der vi prioriterer investeringer i energieffektivisering, kombinert med mer fleksible støtteordninger. Dette vil gi en mer bærekraftig energipolitikk som både hjelper husholdningene og sikrer et velfungerende kraftsystem på lang sikt. Norgespris er en kortsiktig politisk hodepute, men det kan vise seg å bli en dyr en.