Den nye Stjørdal stasjon og debatten om moderne arkitektur

Debatten om den nye Stjørdal stasjon har på kort tid, skapt sterke meninger om hvordan vi skal balansere tradisjon og modernitet. Mens noen mener designet mangler stedets sjel, ser andre muligheter for å forme en funksjonell og bærekraftig framtid. Arkitektur handler om mer enn bygninger, det er en refleksjon av identitet, verdier og følelser.

Kommentarene spenner fra kritikk, som “Har vi ikke nok gitter på Stjørdal?”, til ros som “moderne og spennende.” Denne spenningen viser hvordan arkitektur skaper engasjement og dype diskusjoner om hva som virkelig betyr noe. Mange ser til fortidens ornamenterte bygg som idealer, mens andre fremhever bærekraft og funksjonalitet i moderne design. Denne debatten er et godt eksempel på hvorfor grupper som «Arkitekturopprøret Norge» får oppmerksomhet, men også hvordan de kan overse kompleksiteten i arkitekturens rolle i dagens samfunn.

Jeg er så lei av å høre at alt var bedre før

Grupper som “Arkitekturopprøret Norge” roper daglig om modernistisk arkitektur og hevder å ha enerett på hva som er god smak. For eksempel kritiserte de nylig et moderne boligprosjekt i Oslo, og beskrev det som «en bunker uten sjel,» til tross for at prosjektet vant en pris for sin innovative bærekraftige design. De hyller en tid der ornamenter og detaljer var standard, mens dagens bygninger stemples som sterile og uten sjel. Jeg forstår frustrasjonen. Folk føler seg avskåret fra å påvirke hvordan nærmiljøene deres ser ut. Men er løsningen å forkaste alt nytt til fordel for en forherliget versjon av fortiden? Er virkelig Stjørdal blitt en av Norges styggeste byer?

Hva er Arkitekturopprøret egentlig?

I utgangspunktet hadde bevegelsen gode intensjoner. De ønsket menneskevennlige byer med småskala bygg, tette kvartaler og harmoniske gater. Idealer de fleste arkitekter allerede jobber for. Problemet er at diskusjonen raskt ble redusert til en smakskamp. Modernisme fremstilles som roten til alt vondt, mens klassiske bygg står som det eneste svaret.

Dette er en overforenkling. Arkitekturopprøret overser at dagens bygninger må oppfylle strenge krav til bærekraft, tilgjengelighet og energibruk. Dette inkluderer solceller på fasader, smarte energistyringssystemer og universelt utformede innganger som gjør bygningene tilgjengelige for alle, krav som ikke eksisterte for hundre år siden.

Fortidens bygg var ikke perfekte

Det er lett å romantisere fortiden, men sannheten er at mange av de gamle byggene ikke var særlig funksjonelle. De hadde dårlig isolasjon, manglet universell utforming og var ofte energisluk. Ja, de kan være vakre, men de speiler også en tid der samfunnets utfordringer var andre enn i dag. Moderne arkitektur handler om å tilpasse bygg til dagens behov, ikke bare å oppfylle estetiske idealer.

Hva styrer egentlig byggingen?

Arkitekturopprøret retter kritikken ensidig mot arkitektene, men dette blir for snevert. Eiendomsutviklere og meglere presser ofte på for maksimal tomteutnyttelse, mens entreprenører prioriterer kostnadskutt som svekker både estetikk og kvalitet. De fleste avgjørende beslutningene om byggets utforming tas av prosjektledere, entreprenører, økonomer og eiendomsmeglere, ikke arkitektene alene. I en prosess preget av budsjettkutt og rasjonalisering har arkitektene begrenset innflytelse. For å forbedre kvaliteten på våre bygde miljøer må vi derfor se på hele systemet, ikke bare én enkelt aktør.

Smak er subjektivt

En annen utfordring med Arkitekturopprøret er deres definisjon av «stygt» og «sjeleløst», begreper som ofte bunner i personlige preferanser. Smak er subjektivt. Ta Barcode-rekken i Oslo som eksempel: Der noen ser en kald og anonym fasade, ser andre et nyskapende design som elegant balanserer urban tetthet med moderne estetikk. Og selv om ornamenter og detaljer kan være vakre, gjør det ikke minimalisme eller modernisme mindre verdifullt. Det finnes ingen fasit på skjønnhet.

Hva kan vi lære av kritikken?

Selv om jeg er kritisk til mange av argumentene, er det noe vi kan ta med oss. Folk bryr seg. De vil ha bygninger som skaper gode opplevelser og som de kan være stolte av. Dette er en gyllen mulighet til å åpne opp for en bredere diskusjon om hvordan vi bygger for fremtiden. Vi trenger rom for ulike stilarter, både moderne og klassiske, som reflekterer samfunnets mangfold.

Veien videre

Det er ikke galt å ønske seg vakre bygninger. Men vi må balansere estetikk med praktiske hensyn som bærekraft og universell utforming. Spørsmålet blir: Hvem skal vi lytte til i slike debatter? Arkitekter og fagpersoner bidrar med verdifull kompetanse og erfaring fra komplekse prosesser, samtidig som innbyggernes stemmer må tas på alvor. Det handler om å vurdere helheten, estetikk, funksjonalitet og samfunnsnytte, der alle perspektiver blir hørt.

Vi må utfordre myten om at modernistisk arkitektur mangler verdi, og heller fokusere på hvordan vi kan skape steder som fungerer for alle.

Neste gang noen hevder at alt var bedre før, spør dem hva de konkret savner. Jeg husker en som sa de savnet «de fine gamle byhusene med sjel», men vedkommende hadde aldri opplevd hverdagen med trekkfulle vinduer og farlige trapper uten rekkverk. Slike samtaler avslører hvor lett vi idealiserer det vi ikke kjenner fullt ut. Vi kan finne løsninger som tar vare på det beste fra fortiden samtidig som vi møter fremtidens behov. Det handler ikke om å kopiere, men om å skape noe nytt som er tilpasset dagens utfordringer og muligheter.