Slutt å skylde på vanlige folk i klimadebatten

Klimakrisen har lenge vært en av menneskehetens mest presserende utfordringer, men måten vi diskuterer løsninger på har blitt skjevfordelt. Det er på tide å slutte å legge skylden på individet og heller rette fokus mot dem som virkelig har makt til å skape endring. Mens profiler som Gunhild Stordalen og andre miljøforkjempere deltar på luksuriøse klimakonferanser, flyr dit i privatfly og lever «zero waste»-livsstiler som få har råd til, står vi overfor et stort problem: En klimabevegelse som er mer opptatt av symbolhandlinger enn reell systemendring.

En ubalanse som må tas på alvor

Studier viser en klar sammenheng mellom inntekt og karbonavtrykk. Forskerne Elisabeth T. Isaksen og Patrick A. Narbel fra UiO påviser at de rikeste 10 prosentene i Norge har tre ganger så stort karbonavtrykk som de fattigste 10 prosentene. Dette betyr at de rikeste, som Stordalen, faktisk står for en uforholdsmessig stor del av miljøbelastningen.

Det er derfor ironisk at de med høyest forbruk også er de som fronter moraliseringen i klimadebatten. «Klimaskam» har vokst frem som et konsept for å presse vanlige folk til å føle ansvar for klodens tilstand, samtidig som de rikeste fortsetter å leve i luksus uten å gjøre de nødvendige endringene.

Klimaskam som distraksjon

Individets handlinger alene vil ikke redde planeten, uansett hvor miljøvennlig vi lever. Å spise mindre kjøtt eller kutte flyreiser er bra, men disse tiltakene er ikke tilstrekkelige for å begrense klimakrisens omfang. Klimakampen reduseres ofte til et spørsmål om personlig moral og valg. Dette skaper en unødvendig skamfølelse hos folk som ikke kan leve opp til det «grønne idealet». Slik individualisering gir en falsk ansvarsfølelse, mens det egentlige ansvaret ligger hos de store selskapene og deres eiere.

De store stygge ulvene

I realiteten står rundt 100 selskaper for nesten 70 prosent av verdens klimagassutslipp. Disse selskapene drives av noen av verdens rikeste mennesker, som har interesse av å opprettholde status quo. Å kritisere enkeltindivider for deres klimabelastning er lite hensiktsmessig når de største utslippskildene er selskaper som utvinner fossilt brensel og profitterer på vårt nåværende økonomiske system.

Vi må kreve ansvar fra disse selskapene og politikerne som beskytter dem. Her ligger den reelle klimakampen – ikke i hvor ofte du tar bussen eller kutter plasten.

Slutt å skamme deg – organiser deg!

For å oppnå virkelig endring må vi se forbi symbolpolitikk og små individuelle handlinger. I stedet bør vi fokusere på politisk organisering. Gjennom kollektiv handling og politisk press kan vi utfordre de store aktørene som faktisk har innflytelse over klodens fremtid.

Det er på tide å legge bort skyldfølelsen og heller bruke energien vår på å organisere oss.