The Circle

Solen har skint på himmelen siden mennesket krøp ut av hulene sine for tusenvis av år siden. Beundret som en stor, livgivende gud, ble den ofte representert med symbolet av en sirkel i hulemalerier og skulpturer. På natten klatret en annen rund skikkelse opp på himmelen – månen – som reflekterte lyset ned til jorden og hjalp mennesket å kjempe mot det totale mørket. Derfor har sirkelen vært en av de viktigste formene for mennesket siden tidenes morgen.

Tar vi det et skritt videre, er sirkelen også grunnlaget for hjulet, som igjen er fundamentet for tannhjulet og mye av vår moderne sivilisasjon. Innen matematikken har studiet av sirkelen inspirert utviklingen av geometri, astronomi og kalkulus. Mange mener det er noe iboende «guddommelig» eller «perfekt» i sirkler.

Sirkelformen finnes også i mange andre symboler gjennom historien. Fra eldgamle religioner til moderne logoer gir sirkelen mening og substans på ulike måter. Et eksempel er Ouroboros, et gammelt symbol som fremstiller en slange eller drage som sluker sin egen hale og danner en sirkel. Ouroboros representerer evig syklisk fornyelse av livet, den evige tilbakekomst, og syklusen av liv, død og gjenfødelse. Dette symboliserer tidens begynnelse og slutt, og leder til tanken om udødelighet. Den er avbildet blant annet i gamle egyptiske begravelsestekster som Osiris, hvor to slanger, med halene i munnen, snor seg rundt hodet og føttene til den enorme guden Ra.

Platon beskrev Ouroboros som et selvspisende, sirkulært vesen – det første levende vesenet i universet – en mytologisk konstruert udødelig enhet. I norrøn mytologi finner vi Jörmungandr, en av Loke og Angrbodas tre barn, som vokste så stor at den kunne omkranse hele verden og bite seg selv i halen. Denne slangen er et kraftfullt bilde på syklusen og forbindelsen mellom begynnelse og slutt. Jörmungandr symboliserer også balansen i universet, hvor alt er sammenkoblet, og hvordan hver handling påvirker helheten.

I japansk kultur har vi begrepet Ensō (円相), som betyr «sirkel» og er sterkt knyttet til Zen-buddhismen. Ensō er et av de mest vanlige motivene innen japansk kalligrafi, selv om det ikke er et tegn, men et symbol. Det representerer absolutt opplysning, styrke, eleganse, universet og tomrommet. Det kan også symbolisere den japanske estetikken selv. Som et «uttrykk for øyeblikket» regnes det ofte som en form for minimalistisk ekspresjonistisk kunst.

Noen kunstnere maler ensō med en åpning i sirkelen, mens andre fullfører den. For de første kan åpningen uttrykke ulike ideer, for eksempel at ensō ikke er adskilt, men en del av noe større, eller at ufullkommenhet er en essensiell og iboende del av eksistensen. Bruddet kan også representere at selv om alt anses som én enhet, varer ingenting evig. Livet har en begynnelse og en slutt, og ensō minner oss om at vi må akseptere både det ufullkomne og det forgjengelige som en del av vår tilværelse.

Jeg har valgt min sirkel til å representere verdiene i mitt liv, som minner om ideene om evighet, sykluser, og vår forbindelse til noe større som nevnt over. Min sirkel har ingen religiøs betydning. Jeg er en faktaorientert ateist med en stor interesse for stjernestøv og verdensrommets vakuum. Jeg er forelsket i livets skjønnhet og magien i vår korte eksistens, som jeg har lovet meg selv å oppleve så mye som mulig av.

Sirkelen min er ikke designet for hånd, men med glatt geometrisk presisjon, i beundring av vitenskap og matematikk. Feltene og delene i illustrasjonen er en påminnelse om vår ufullkommenhet. De representerer både vår mangel på kunnskap og hvordan alt er en del av noe større. De ulike segmentene i sirkelen symboliserer også vår kontinuerlige jakt på forståelse og visdom, og hvordan vi alltid beveger oss mot noe som kanskje aldri blir fullstendig oppnådd.