Når jobbsøknader føles som bortkastet tid

Å søke jobb kan ofte føles som en reise med mange hindringer – fra å skrive den perfekte søknaden til å møte på intervju med håp om å imponere. Noen ganger går alt på skinner, men andre ganger føles prosessen utmattende, nesten som et maraton der mållinjen stadig flyttes. Jeg har vært gjennom flere slike prosesser, men én står frem som særlig utfordrende. Den lærte meg viktige ting om både meg selv og hvordan rekruttering kan forbedres.

Jeg fant en jobbannonse fra en velrenommert organisasjon som virkelig pirret interessen min. Stillingsbeskrivelsen, som fokuserte på media, kommunikasjon og digital innholdsproduksjon, traff meg midt i hjertet. Med lang erfaring innen disse feltene følte jeg at dette var en mulighet som passet perfekt til min kompetanse og karrierevei. Jeg brukte god tid på å skrive en grundig søknad og sendte den inn, fylt av håp og optimisme.

Et par dager senere mottok jeg til min store glede en e-post fra organisasjonen. De takket for søknaden og uttrykte at de var imponert over kvalifikasjonene mine. De antydet at bakgrunnen min var svært relevant for stillingen og inviterte meg til intervju – hvis jeg fortsatt var interessert. Naturligvis var jeg det! Men som skjebnen ville ha det, lå jeg akkurat da sengeliggende med høy feber.

Det tok meg noen dager å komme meg tilstrekkelig til å svare på invitasjonen. Jeg sendte en melding der jeg beklaget den lille forsinkelsen og uttrykte min fortsatt sterke interesse for stillingen. Jeg foreslo noen tidspunkter for intervju, og vi avtalte en mandag morgen i slutten av mai.

Da mandagen kom, møtte jeg opp på deres kontor. Jeg hadde tatt fri (uten lønn) fra min daværende jobb for å delta på intervjuet. I forkant hadde jeg brukt flere timer på å lese meg opp på selskapet og repetere relevante erfaringer fra min egen karriere for å være best mulig forberedt. Jeg var spent, men følte meg klar.

Intervjuet var profesjonelt og grundig. Vi dekket alt fra mine tidligere prosjekter til deres behov og hvordan jeg kunne bidra i stillingen. Jeg følte at jeg fikk vist hva jeg var god for, selv om det alltid er vanskelig å vurdere utfallet etter et intervju.

Kort tid etter intervjuet fikk jeg en ny melding der de fortalte at de ønsket å gå videre med meg i prosessen. Jeg var en av de tre siste kandidatene, og nå ventet det dybdeintervjuer og tester i samarbeid med et eksternt rekrutteringsselskap. Det var en stor lettelse å vite at jeg hadde kommet så langt, og jeg svarte umiddelbart at jeg var svært interessert i å fortsette.

Neste steg i prosessen var to omfattende tester: en personlighetstest og en evnetest. Jeg fikk tilgang til testene via e-post og måtte sette av en kveld til å fullføre dem. Som småbarnsfar er det alltid en utfordring å finne tid på kveldene til slike oppgaver, men jeg visste at dette var viktig. Jeg satte meg ned etter at barna hadde lagt seg. Hver test tok omtrent en time og krevde dyp konsentrasjon. Da jeg endelig var ferdig sent på kvelden, følte jeg meg både lettet og utmattet.

Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg var invitert til et nytt intervju, denne gangen med flere involverte. Jeg visste at dette var siste fase av prosessen, og nervene begynte å melde seg. Intervjuet ble satt til en fredag i juni, og jeg måtte nok en gang ta fri (uten lønn) fra jobb for å delta.

Da jeg møtte opp, ble jeg ønsket velkommen av to av lederne i organisasjonen. Samtalen med dem var profesjonell og føltes god. Men det var en ny faktor med i dette møtet – en konsulent fra et eksternt rekrutteringsselskap som ledet mye av samtalen. Fra første øyeblikk følte jeg at han hadde en annerledes, mer aggressiv tilnærming. Det virket som om han prøvde å sette meg ut av balanse, og spørsmålene hans fremsto mer som feller enn som forsøk på å avdekke hva jeg kunne tilby. Det virket som om han lette etter feil, heller enn å forstå hva jeg kunne bidra med.

Dette gjorde meg urolig. Selv om jeg forsøkte å holde meg rolig og saklig gjennom hele samtalen, ble følelsen av at jeg ble utsatt for en form for «stressintervju» stadig sterkere. Jeg følte meg konfrontert på en ubehagelig måte som påvirket hele dynamikken i samtalen.

Etter intervjuet trodde jeg at prosessen snart skulle avsluttes, men jeg fikk en e-post med en case-oppgave de ønsket at jeg skulle løse. Fristen for oppgaven var satt til dagen etter klokken 23:00. Jeg satte meg ned sent på kvelden etter å ha fullført dagens gjøremål hjemme og jobbet til langt på natt for å løse oppgaven.

Syv uker etter at prosessen startet, kom e-posten jeg hadde ventet på – avslaget. Den var kort og formell, uten personlig tilbakemelding: «Takk for din interesse for stillingen ved … Stillingene er nå besatt. Vi ønsker deg lykke til videre.»

Det hele føltes som et slag i ansiktet etter den enorme innsatsen jeg hadde lagt ned. Jeg hadde tatt fri fra jobb, brukt utallige timer på forberedelser, gjennomført tester og løst oppgaver, alt mens jeg balanserte familieliv og jobb. Å få et avslag på denne måten, uten noen form for personlig oppfølging eller forklaring, var svært skuffende.

Dette var en påminnelse om at rekrutteringsprosesser ofte kan føles harde og upersonlige, selv når man har gjort alt man kan. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg var blitt redusert til en kandidat i en stor bunke, uten at det ble tatt hensyn til all innsatsen jeg hadde lagt ned. Rekrutterere og selskaper må forstå at vi jobbsøkere investerer mye tid, energi og følelser i disse prosessene, og at vi fortjener en mer respektfull og personlig oppfølging, spesielt når vi har kommet så langt i prosessen.

Selv om opplevelsen var tung, valgte jeg å se på det som en læring. Jeg hadde fått erfaring i å håndtere vanskelige intervjuer, tester og krevende case-oppgaver, og dette ville utvilsomt ruste meg bedre for fremtidige muligheter. Forhåpentligvis vil også rekrutterere i fremtiden bli mer bevisste på hvordan de behandler kandidater, og gi den respekten og oppmerksomheten vi jobbsøkere fortjener.

Konklusjonen er enkel: selv om du ikke alltid når målet, betyr det ikke at innsatsen er forgjeves. Hver prosess du går gjennom gjør deg litt sterkere og bedre forberedt på det som venter rundt neste sving.