Når energieffektivisering forsterker ulikhet

Energieffektivisering har lenge blitt fremhevet som en løsning på både klima- og husholdningsøkonomiske utfordringer, særlig i perioder med stigende energipriser. For mange, inkludert meg selv, har imidlertid prosessen med å søke støtte til slike tiltak vært en frustrerende opplevelse. Den avslører tydelig hvordan disse tiltakene ikke er like tilgjengelige for alle. Min erfaring med Enova illustrerer godt hvordan støtteordninger, som skulle bidra til en grønn omstilling, i stedet ender opp med å favorisere de ressurssterke.

I 2022 søkte jeg om Enovatilskudd til smart strømstyring. Målet var å redusere energiforbruket mitt og samtidig få økonomisk støtte til å implementere teknologiske løsninger. Til tross for at jeg fulgte prosessen etter beste evne, opplevde jeg det som ekstremt vanskelig å navigere i det komplekse regelverket. Jeg fikk lite hjelp og veiledning fra Enova, og det tok lang tid før jeg fikk svar på søknaden. Da avslaget endelig kom, var begrunnelsen at jeg ikke hadde gjennomført tilstrekkelig store oppgraderinger – med andre ord, de forventet at jeg skulle investere betydelige beløp på forhånd.

Dette avslaget, kombinert med en krevende søknadsprosess, understreket en urovekkende realitet: Enova fungerer i praksis som en støtteordning for dem som allerede har ressurser til å gjennomføre kostbare boligoppgraderinger. For mange husholdninger, spesielt de med lavere inntekt, er slike investeringer uoppnåelige. Hvordan kan man forvente at folk som allerede sliter med høye energikostnader, skal ha råd til dyre teknologiske oppgraderinger før de kan få støtte? Dette systemet ekskluderer effektivt dem som virkelig kunne hatt nytte av energieffektivisering, men som mangler både midler og kunnskap til å sette seg inn i kompliserte støtteordninger.

Urettferdighet i energieffektivisering

Min erfaring med Enova er ikke unik, men symptomatisk for en større utfordring: De som trenger mest hjelp til energieffektivisering, har ofte minst tilgang til støtteordningene. Lavinntektsfamilier, som gjerne bor i eldre og dårlig isolerte boliger, må bruke en høyere andel av inntekten sin på energi. De har ikke råd til de kostbare oppgraderingene som kreves for å få støtte fra ordninger som Enova. I stedet må de ty til midlertidige og utilstrekkelige løsninger som tepper for isolasjon, lavere innetemperatur og oppvarming av kun ett rom. Dette er det vi kaller «omsorgspraksiser» – kreative kortsiktige løsninger, men ingen reelle svar på de strukturelle problemene.

Samtidig ser vi at ressurssterke husholdninger nyter godt av subsidier for teknologiske oppgraderinger som varmepumper, energieffektive vinduer og solcellepaneler. Dette skaper en åpenbar urettferdighet: De med minst ressurser betaler mest for energien sin, men har minst tilgang til tiltakene som kunne hjulpet dem å redusere forbruket.

Dette handler ikke bare om økonomisk urettferdighet, men også om klima. Hvis husholdningene som bruker mest energi ikke får tilgang til effektive løsninger, går vi glipp av en stor mulighet til å kutte klimagassutslipp. Her trengs en ny tilnærming som både tar hensyn til økonomisk ulikhet og klima, og som gir lavinntektsgrupper en reell mulighet til å delta i den grønne omstillingen.

Leietakere og boligmarkedet: En ekstra barriere

En ytterligere faktor som forsterker urettferdigheten i energieffektiviseringspolitikken er at mange lavinntektsfamilier bor i utleieboliger. Forskning viser at hele 65 % av lavinntektsfamiliene i Norge leier bolig. Som leietakere har de sjelden mulighet til å investere i energieffektivisering, ettersom det er eieren som høster den økonomiske gevinsten fra slike tiltak. Samtidig har boligeiere lite insentiv til å gjennomføre kostbare energieffektiviseringer i utleieboliger, med mindre de kan velte utgiftene over på leietakerne gjennom økt husleie.

Dette medfører at en betydelig del av befolkningen – nettopp de som kunne hatt størst behov for støtte til å redusere energiforbruket – står utenfor systemet. For disse familiene blir grønne tiltak noe de kun kan observere på avstand, mens de selv må håndtere stigende energikostnader gjennom kortsiktige løsninger som ikke adresserer det grunnleggende problemet.

Hva må til for en rettferdig omstilling?

For å oppnå en rettferdig og effektiv energiovergang må vi endre hvordan støtteordninger som Enova fungerer. Det er ikke tilstrekkelig å kun tilby støtte til dem som allerede har midler til å gjennomføre store oppgraderinger. Vi må utforme ordninger som også inkluderer lavinntektsfamilier og leietakere. Dette kan innebære støtteordninger som er mer tilgjengelige og mindre avhengige av forhåndsinvesteringer, eller insentiver som forenkler gjennomføringen av grønne tiltak for leietakere og boligeiere i lavinntektsområder.

Hvis vi ikke tar grep, risikerer vi ikke bare å forsterke sosiale forskjeller, men også å mislykkes i å nå våre klimamål. For å virkelig lykkes med den grønne omstillingen må vi sørge for at ingen blir stående igjen. Lavinntektsfamilier må inkluderes – ikke bare som passive deltakere, men som aktive aktører i det grønne skiftet. De må få tilgang til nødvendige verktøy og støtte for å bidra på lik linje med andre.